Vi som studerer i utlandet - Italia

Student Italia

Det beste valget jeg noensinne kunne ha tatt var å studere i Italia etter videregående. Jeg var atten år og da jeg immatrikulerte meg ved Universitetet i Bologna i den treårige bachelorgraden Scienze della Comunicazione kunne jeg aldri ha sett for meg hvilke muligheter det kom til å bringe senere. Jeg er nå i mitt syvende år i utlandet og blir ferdig med mastergraden i Cultural management i Bologna til høsten. Bak meg ligger studieår og opplevelser på kryss og tvers av Italia, selv et utvekslingssemester på New Zealand og et praktikantopphold ved den norske ambassade i Roma. Å studere i utlandet og spesielt Italia, var noe jeg hadde i tankene allerede i tiden før videregående. Det var faktisk én av mange grunner til at jeg valgte Foss videregående skole med deres fordypende språktilbud i italiensk. Å kunne det grunnleggende til dette språket kom til å være mer enn nyttig da jeg kastet meg over studiene i Bologna. 

Da jeg bestemte meg for å ta en bachelorgrad på italiensk så jeg aldri hele fjellet foran meg. Å ikke se fjellet og den kompliserte veien opp var kanskje like greit. For noen dager siden intervjuet jeg Emilia Lodigiani, grunnleggeren av forlaget Iperborea som oversetter og promoterer nordisk litteratur i Italia. Da hun fortalte om begynnelsen til det suksessfylte forlaget kalte hun stien (det såkalte fjellet) for en svane, og den tegnet hun opp slik som Karen Blixen. Blixens svane er en metafor for valgs uventede konsekvenser. Noe er tilfeldig og annet kan være lykketreff, men én ser ikke ringvirkningene av ens avgjørelse før senere. Da kan fruktene høstes og visse linjer kommer til syne, linjer som blir til et fjell eller en svane. Jeg så stien som jeg gikk på og ikke hele fjellet. Steg etter steg var jeg drevet av en stor interesse og eventyrlyst for dette merkelige middelhavslandet og studiemulighetene universitetet deres tilbød. Selv om effektivitetsskalaen var langt fra den norske, som i det utholdelige byråkratiet (og i starten enda mer uforståelig da jeg ikke snakket språket godt nok). Selv om det å immatrikuleres ved universitetet ble en odysse i seg selv med alle slags "nødvendige" dokumenter. Selv om timeplan og eksamenslista var lite oversiktlig og ofte ble oppdatert i siste liten - å studere på universitetet ble enn annen verden enn den jeg forlot på videregående skole. Det var en helt annen type leseteknikk og eksamensmetode, men i tillegg så skjedde det i Italia: et land langt fra den norske virkelighet og som selv befinner seg i én identitetskrise. Språket italiensk kan dessuten deles i to: det man snakker i hverdagslivet og det man diskuterer retorisk på akademisk nivå. Tross i et godt vokabular skulle det altså ta mer tid å få den akademiske retorikken på plass.

Kulturforskjellene mellom Norge og Italia kom frem på forskjellige måter, selv i en bachelorgrads sammensetning. Kommunikasjonsvitenskap som studie tilbød noe helt annet enn en lignende bachelorgrad på Blindern. Istedenfor praktiske fag og prosjekter innenfor en nåtidig medieverdenen tilbød graden min filosofi over kommunikasjonsprosesser. Det ble til at jeg oppdaget det fascinerende faget semiotikk, en kunnskap som jeg kom til å fordype i min bacheloroppgave. En annen forskjell jeg fort kom til å oppdage var tidsbegrepet. I alt fra daglige avtaler til selve universitetslivet var det man sa og tidspunkt for å møte opp to begrep som ikke alltid gikk overens. I tillegg var disiplinen ved Universitetet i Bologna én som ble påvirket av at studentene kunne fritt fram velge eget eksamensprogram. Både når de ville ta eksamen (fordelt utover flere eksamensperioder i året) og hvis man ville ta den opp, dette var fint mulig utallige ganger. Et annet merkverdig aspekt var muligheten å immatrikuleres på universitetet selv måneder etter at kursene var begynt.

Tross utfordringene i en annen kultur - og universitetsverdenen oppdaget jeg et sjenerøst stipendtilbud fra det italienske kulturinstitutt på veien. De ga meg ikke bare et frodig stipend, men også fritak fra å betale årlige skolepenger. Få norske studenter er det som velger å ta hele graden i Italia og dette belønner de virkelig. En belønning som virkelig ble satt pris på i egen studentlomme, og som var mer gavmildt enn det Lånekassen tilbød.

Etter at jeg ble ferdig med bachelorgraden min (som også inkluderte ett utvekslingssemester på New Zealand - men det er en annen historie) så kom jeg over den Norske Ambassade i Roma sitt praktikanttilbud. Ved ambassadens kulturavdeling jobbet jeg i fem måneder i et stort spekter med varierte arbeidsoppgaver. Jeg fikk god innsikt i deres brobygging gjennom kulturprosjekter, ambassadens daglige drift som utenriksstasjon og ble kjent med ett strålende nettverk. I ambassadens daglige arbeid i å fremme bilateral kulturpolitikk var det behov for nettopp én som holdt på et "bilateralt" kulturperspektiv. Praktikantoppholdet åpnet et verdifullt nettverk som førte blant annet til sommerjobb som koordinator for Oslo internasjonale poesifestival, og senere for det forlaget jeg nå har ett internship hos. Iperborea er ett av få italienske forlag som fremmer og trykker nordisk litteratur og har fått stor anerkjennelse for deres arbeid. Blant Hamsuns klassikere, islandske sagaer og mer samtidsrettete bøker jobber jeg i forlagets pressekontor, men også i planleggingen av deres festivaler. Litteratur har alltid vært en stor interesse, og nå blir den kombinert med internshipet som en del av masterstudiet. Fra dag til dag på kontoret (med deilige, pastafylte lunsjpauser) får jeg innsikt i deres presse - og markedsstrategi nødvendig i å fremme bøkene deres. Det må også sies at å jobbe med et italiensk firma har gitt enda mer dybde til mitt "bilaterale" kulturperspektiv, spesielt når det gjelder tidsbegrepet. 

En gang leste jeg en artikkel som tok for seg den økte kreativiteten og berikelsen man kan få av å studere i utlandet. Personlig må jeg si at å bli ført inn i et annet språk og kultur åpner et hav av tenkemåter, ikke minst perspektiver. Med fordypning i språk ved Foss fikk vi en smak av det, og det beste valget jeg kunne ha tatt etter videregående var å studere i Bologna, både bachelor og master. Italia lider en identitetskrise, men oser av livskunst, estetikk og varme. Da jeg valgte å immatrikuleres ved Universitetet i Bologna hadde jeg allerede kjent et snev av det. Selv om da jeg gikk oppover den såkalte stien kunne jeg aldri ha sett for meg ringvirkningene og hvilke uventede tilbud det ville bringe senere.